Et feministisk blikk på sladder

“Uten den selvinnsikten vi får gjennom sladder, ville vi blitt skall av oss selv, så uinteresserte i verden rundt oss at vi ble fullstendig adskilt fra den”. Det skriver journalist, podkaster og forfatter Kelsey McKinney i boka You didn’t hear this from me: (mostly) true notes on gossip.

McKinsey ledet lenge en podkast jeg har hørt mye på: Normal Gossip, hvor helt vanlige mennesker, kjent som “a friend of a friend”, sender inn historier fra virkeligheten.

Jeg kan høre i timesvis om fremmede som begynner å date semi-famous podkast-menn de har skrevet fanfiction om, naboer med høylytte katter og alt for tynne vegger, eller venninneturer som går fullstendig galt.

Dette fikk meg til å reflektere. Hvorfor er det egentlig så interessant å dele og høre på historier fra andres liv? Og er det bare negativt å sladre?

Sladring på positivt, negativt og nøytralt vis

Universelt oppfattes sladder gjerne som noe ondsinnet, umodent eller overfladisk. De fleste hevder at de ikke sladrer – de bare uttrykker bekymring eller deler viktig informasjon.

Terence Dores Cruz og de andre forskerne bak en studie fra 2021 definerer begrepet ganske bredt: “å snakke om folk som ikke er til stede”, også på positivt eller nøytralt vis.

Samtidig viser en studie fra 2019 av Megan Robbins og Alexander Karan at vi bruker gjennomsnittlig en time hver dag på å snakke om andre. Ifølge Robbins er dette et fenomen som kommer naturlig for oss. Det er en integrert del av samtalene våre og bidrar til å bygge fellesskap.

Likevel er det ikke til å legge skjul på at det finnes negative sider ved sladring. Den som omtales, reduseres fra subjekt i sitt eget liv til objekt i noen andres. Slik mister de kontroll over narrativet i sin egen historie.

Risikoen er enda større i dagens digitale samfunn. Selv om sladring kan spores langt tilbake i tid, har dagens sladrere nye verktøy. Før internett og sosiale medier tok det lang tid før informasjon spredte seg, men i dag kan sladder spre seg til hele verden over natta.

Ord er makt

I Netflix-serien Bridgerton, satt til 1800-tallet, møter vi den mystiske Lady Whistledown, byens leverandør av ukentlig sladder. Gjennom sesongene blir det tydelig hvor stor makt hun har til å forme samfunnets meninger om andre.

Når Lady Whistledown legger opp karrieren i sesong fire, blir dronningen fra seg av frustrasjon fordi hun ikke lenger kan holde seg oppdatert på hva som foregår. Behovet er så høyt i 1800-tallets adel for å vite hva andre driver med at skribenten erstattes i samme sesong.

Sladring er med andre ord langt fra et moderne fenomen. Noen forskere mener for eksempel at sladder bidro til overlevelsen av våre forgjengerne. 

Ifølge antropologen Robin Dundar har sladder alltid vært et verktøy for å knytte bånd, og spre verdifull informasjon på tvers av nettverk. Det har altså en tydelig sosial funksjon, som bidrar til vennskap og signaliserer tillit.

Andre forskere ser på sladder som avgrensning av hva som er sosialt akseptabelt og ikke. Kollektiv kritikk mot en persons handlinger kan nemlig advare andre mot å gjøre det samme, slik som i Bridgerton. På den måten fungerer det som en moralsk veileder, og bidrar til å holde samfunnet i sjakk.

Den onde kvinnen

Når du ser for deg “sladring” ser du kanskje jenter som hvisker til hverandre, sprer rykter eller er slemme. Begrepet “gossip” kommer derimot av ordet “godsibb”, som betyr “nær venn”, og har særlig blitt brukt om kvinnelige vennskap.

Med tiden fikk ordet negativ ladning. Det skyldtes at 15- og 1600-talls-kvinnen skulle være stille og lydig til mannen sin. Hun ble frarådet å besøke familien sin for mye, og fremfor alt å tilbringe tid med venninner. Det var i denne konteksten at “gossip” gikk fra å være et ord for vennskap til å bli et nedlatende begrep.

Ifølge In these times har kvinner historisk vært dem som holder fortidens stemmer og lokalsamfunnets historier i live. Det var de som videreførte kunnskap, og skapte en følelse av samhold. I lang tid hadde kvinner lite samfunnsmakt, og makten lå derfor i ord, samtaler, og advarsler seg imellom.

Stemplingen av kvinnelig prat som overfladisk “sladder” bygget videre på konstruksjonen av kvinner som ondsinnet og sjalu, men kan også ha vært et forsøk på å frata kvinner denne makten.

Et feministisk blikk på sladder

Derfor har sladder nå blitt tilbakekrevd som et feministisk fenomen.

Noen måneder før #MeToo-bevegelsen i 2017, skrev det jødiske feministmagasinet Lilith en tekst med navnet “In defense of Lashon Hara: Why gossip is a feminist imperative”, hvor skribenten konkluderte med at kvinners ytringer lenge hadde blitt urettferdig baktalt av menn som foretrakk at handlingene deres ikke ble snakket om. Hun argumenterte for at sladring faktisk bidrar til en mer rettferdig verden.

I det siste har jeg sett videoer på sosiale medier som sier det samme. “Sladder er et av de mest effektive verktøyene kvinner har hatt, og det er nøyaktig derfor det ble demonisert. Måten vi snakker om sladder er en blåkopi for hvorfor kvinners stemmer blir avvist”, sier en kvinne på TikTok.

Jeg mener at de har et poeng. Sladder har blitt stigmatisert som overfladiske eller smålige samtaler kvinner imellom i århundrer. Deling av informasjon på denne måten har imidlertid vært en helt sentral del av vår menneskelige eksistens, og et mektig verktøy, særlig for kvinner.

Som forfatter og podkaster Kelsey McKinney skriver i boka si: “Vi sladrer ikke bare fordi vi kan, men fordi vi må”. Kanskje er det ikke noe galt i å sladre, så lenge det ikke er ondsinnet? Kanskje er det faktisk helt nødvendig?

Tekst: Noa Cecilie Sæther
Visuelt: Freya Lind Jeppesen
Redaktør: Laura Rye Bislev