Selvkjærlighetens paradoks

Selvet i sentrum

Vi hilser ikke på hverandre med mindre vi går tur i skogen, vi unngår blikkontakt på bussen, og vi sier ikke at vi elsker hverandre før vi har alkohol i blodet. Det er ikke en hemmelighet at vi lever i et stadig mer individualistisk samfunn. Blikket vårt er festet innover – eller ned i mobilen, og sosiale medier har ikke akkurat gjort saken noe bedre.

Med innholdsskapere i spissen, bidrar sosiale medier nå til et nytt nivå av selvsentrentrerthet, maskert under begrepene «selvutvikling» og «selvkjærlighet». 

Hundretusenvis av videoer dedikeres til kortlevde selvutviklingstrender som «75 hard challenge», «winter arc» og «looksmaxxing». Disse har alle ett konkret mål: å bli så pen, kjekk og godt trent som overhodet mulig. Samtidig selger bedriftene veien til et nytt deg: ny kropp, ny hud, nytt hår, nye klær og en ny «estetikk». Du er ikke bra nok før du er den aller beste versjonen av deg selv.

Det virker som at selvutvikling har gått fra å være en livslang prosess for å utforske personlige verdier og mål, til en konkurranse om hvem som kan gjennomgå den største forvandlingen på kortest mulig tid.

Meg, meg, meg. Når ble det så viktig for oss å være den aller peneste, kjekkeste, kuleste og smarteste?

Handler ikke selvkjærlighet om å akseptere oss selv for nøyaktig den vi er, på tross av våre svakheter? Dette aspektet forsvinner fullstendig i et hav av tips til hvordan du kan fikse nettopp disse svakhetene.

Det betyr ikke nødvendigvis at det er noe galt i å ta del i slike selvutviklingstrender – selv har jeg latt meg inspirere til både å lese og trene mer på sosiale medier. Men burde ikke selvutvikling være en individuell reise, i stedet for overfladiske TikTok-trender med kort levetid?

Innenfor veggene av din egen komfortsone

Også i relasjonene våre til andre mennesker, har selvkjærlighet fått en ny betydning. Det som skulle være et verktøy for å sette grenser, lytte til egne følelser og ta vare på oss selv, har nå blitt til en form for egoisme og isolasjon.

De fleste har kanskje droppet et sosialt arrangement eller en situasjon til fordel for egen komfort. Vi har jo så mye som foregår, vi har ikke tid, eller vi har rett og slett ikke lyst. 

I det siste har jeg kommet over innlegg på sosiale medier som oppfordrer til slik oppførsel, utkledd som en form for selvkjærlighet. Det viktigste skal visstnok være at du gjør det beste for deg selv. Du skylder ingen noe som helst, og i hvert fall ikke tiden din. Derfor skal du helst gi slipp på alt som bringer deg ubehag.

Men noen ganger er det kanskje nødvendig å legge egne interesser til side, for relasjonens beste. Forhold er tross alt noe vi må jobbe for å opprettholde – innsats bidrar ikke bare til å skape nye relasjoner, men også til å beholde dem vi allerede har.

Og det er ikke bare relasjonene våre til andre mennesker som lider av denne tankemåten, men også oss selv. For hva skjer egentlig når vi holder oss unna situasjoner, bare fordi de er ukomfortable? Det er jo utenfor komfortsonen vi lærer mest om oss selv, livet og verden. 

Selvkjærlighet handler vel ikke bare om å beskytte oss selv, men også om å investere i egen læring og fremtid?

Elsk deg selv først

Det virker som at vi har kommet til et punkt der vi føler oss så selvforsørgende at vi ikke lenger trenger andre mennesker, og i hvert fall ikke en partner. Sosiale medier fremmer idéer om individualisme, emosjonell løsrivelse, og selvkjærlighet som en erstatning for mellommenneskelig kjærlighet. Det har nærmest blitt et skjold, en beskyttelse mot å bli såret.

«Du må elske deg selv før du kan finne kjærlighet i andre». Uttrykket ble omtalt i den tyske psykologen Erich Fromms verk fra 1956, «The Art of Loving», og bidrar fremdeles i diskusjonen om hvordan å finne den store kjærligheten. I sin tid mente Fromm at kjærlighet er en aktiv handling som avhenger av vår egen karakter, og ikke en passiv affekt.

I en artikkel på The Conversation, diskuterer stipendiat i etikkfilosofi ved King’s College, Tony Milligan, hvorvidt uttrykket stemmer eller ikke. Milligan sammenligner selvkjærlighet med en følelse av egen verdi, og mener at det utgjør basen for et godt liv.

Han argumenterer derimot for selvkjærlighet som et resultat av å bli elsket, i stedet for et utgangspunkt for å bli elsket. Han mener at ingenting viser oss vår egen verdi så effektivt som å bli elsket av noen vi selv elsker. 

Selvkjærlighet, i begrepets opprinnelige betydning, er definitivt en base for et godt liv og gode relasjoner. Du bør elske deg selv før du går inn i et forhold. Likevel kan selvkjærlighet i overdreven forstand kanskje føre til et ensomt liv, der vi stenger ute kjærlighet fra andre mennesker.

Har etikkfilosofen Tony Milligan et poeng? Kan selvkjærlighet både være en base for, men også et resultat av kjærlighet fra andre?

Nestekjærlighet som medisin

Det virker som at vi er i ferd med å gi slipp på selve roten til glede, mening og kjærlighet, nemlig mellommenneskelige relasjoner.

Det er helt grunnleggende, biologiske grunner til at vi trenger menneskelig kontakt og kjærlighet. Ved kontakt, samhold og nærhet strømmer kjærlighetshormonet oksytocin ut i blodet – følelsen av betryggende ro og velvære pumpes gjennom kroppen, og demper både stress og aggresjon.

Å hjelpe andre, få noen til å smile eller knytte bånd får oss rett og slett til å føle oss bedre om oss selv og eget liv. Er ikke det også en form for selvkjærlighet?

Selvkjærligheten er helt annerledes enn kjærligheten du gir og får fra andre. Det er en form for grensesetting, og en måte å ta vare på oss selv. Det er ikke en erstatning for mellommenneskelig kjærlighet, men kanskje heller en base for den. Mennesker er flokkdyr – vi trenger fellesskap. Å elske oss selv inn i isolasjon kan da ikke være løsningen?

Innebærer ikke selvkjærligheten også å skape et nettverk av kjærlighet og menneskelige relasjoner rundt oss? Er nestekjærligheten rett og slett den beste selvkjærligheten?

Tekst: Noa Cecilie Sæther
Visuelt: Freya Lind Jeppesen
Redaktør: Laura Rye Bislev