Mine tanker under Nordisk Panorama Film Festival

I september var jeg til Nordisk Panorama Film Festival i Malmö. Jeg dro for å skrive noe for SEIN. Man skulle melde seg inn da man ankom festivalen og jeg fikk et skilt hvor det sto “press”. Jeg husker det som absurd å gå rundt i Malmö alene fra kinosal til kinosal og tenke på, hvordan jeg skulle skrive en tekst om det.

Jeg nådde på ingen måte å se alle filmene de viste. Da jeg var til den siste filmvisningen jeg kunne nå, møtte jeg endelig på en nordmann. Vi snakket sammen i pausen og fant ut, at sønnen hans hadde gått på samme folkehøyskole som meg.

Han jeg satt ved siden av hadde vært med å produsere to av filmene som ble vist på festivalen. Jeg hadde ikke sett noen av dem.

Jeg fortalte ham at jeg skulle skrive et eller annet om festivalen for et ungdomsmagasin, men at jeg var litt usikker på hva jeg skulle skrive. Han sa, “du skal skrive det, som er sant.” Du skal skrive det, som er sant. Det er jeg ikke i stand til. Isteden har jeg tatt ut noen glimt fra dagboken min mens jeg var av gårde;

20/09 – 24

Ekko af Kærlighed

Ekko af kærlighed er en dansk film, hvor regissøren intervjuer noen gamle mennesker og spør om deres livspartnere. Det var en scene i filmen, hvor en gammel mann står og lukter på et av klesplaggene til sin avdøde kone. Jeg tenkte på ‘Brokeback Mountain’ da jeg så den scenen, jeg tenkte på, når Dennis står og lukter på skjorten til Jack.

I løpet av dokumentaren snakket de om den eneste ene, om det er riktig at man kan ha en livspartner man elsker over alle andre partnere man har hatt. En man kan kalle sin eneste ene, eller sitt livs kjærlighet. De fleste svarte, at de tror det er sant, at man kan ha en man elsker mer, at de har opplevd å ha en, hvor de fant ekte kjærlighet.

Selv om de har hatt andre kjærester etter denne personen gikk bort, er det en man tenker på som sin livspartner. Tenk, at man kan ha et livs kjærlighet! En av de som ble intervjuet sa at han ikke pleide å tro på det, men han tror på det nå i ettertid, etter partneren hans har gått bort. Han tenkte det ikke da han hadde henne der, men han vet det nå når hun er borte.

Det er underlig å tenke på alle disse spørsmålene som ung.

21/09 – 24

Malmö

Prøver å tenke på inntrykkene jeg har fått så langt siden jeg begynte reisen min til Malmø. Tenker på da jeg satt på en benk på København hovedbanegård og jeg kan huske at jeg lo høyt av et eller annet jeg tenkte på. Jeg må ha sett helt merkelig ut der jeg satt og lo for meg selv.

Jeg la merke til en mann som sto ikke så langt unna – jeg undredes et øyeblikk over om han så at jeg hadde ledd eller ikke, og rakk nesten å bli flau. Så la jeg merke til at han også var helt i sin egne verden, jeg kunne se han var oppslukt av sine egne tanker.

Det er veldig varmt i Malmø. Jeg går rundt med svette under armene.

21/09 – 24

Kanskje det var elefanter

Kanskje det var elefanter er en norsk kortfilm. Jeg synes den var dritbra. Jeg ble så glad da animasjonsfigurene i Kanskje de var elefanter begynte å snakke norsk. Kanskje det farger hvordan jeg så resten av filmen – men jeg ble bare så glad av at de snakket norsk, og jeg ble fylt med en form for hjemve, som ikke egentlig er hjemve, men heller nostalgi.

Når moren i filmen gikk tur alene i regnet minnet det meg veldig om Norge, og jeg kunne bare se Norge i tegningene. Det er så typisk nordmenn å gå tur uansett hvor forferdelig været er. Vi bare må gå ut og få luft.

Filmen het ‘Kanskje de var elefanter’ fordi jeg-fortelleren ser tilbake på et spesifikt minne, hvor familien skulle slå ned et telt i naturen i Kenya. I jeg-personen sin hukommelse er det noen elefanter, der familien ønsker å slå ned et telt, og moren jager de bort for at familien skal kunne være der.

De to andre søstrene husker det som at det var sjiraffer, ikke elefanter. Jeg synes derfor at filmen var en veldig fin refleksjon rundt det, at vi husker ting forskjellig, og at en søskenflokk kan huske sin barndom forskjellig.

‘Kanskje det var elefanter’ handler om å la hukommelsen være hukommelse og å la elefanter være elefanter, selv om alle andre sier det er sjiraffer. Hva om det faktisk var elefanter?

21/09 – 24

AVA VINBAR

Jeg kjøpte pasta, og den smakte helt ok, den var ikke sånn kjempegod – hadde en litt morsom smak av sitron og krem. Hjemmelagd pastasaus er bedre. Men jeg tror vinbaren vet, at den er så sjarmerende, at man hadde kommet hit, uansett hva de serverte.

Jeg sitter utenfor, ved et rødt bord på en benk, og det er sykt god stemning. Det sitter en svensk mor med sin svenske datter ved siden av meg. Begge er blonde med blå øyne, men de er tan – høye og elegante, stereotypisk svenske.

Ved siden av dem igjen sitter en stor ung vennegjeng og ler seg i hjel. Man vet at de koser seg jævlig. På andre siden av meg er det rosa skyer.

Det er deilig å være alene på denne måten, og å være i en fremmed by, hvor ingen kjenner meg. Første dagen jeg var her ble jeg tatt tilbake til dagen jeg flyttet til Aarhus. Jeg skulle hente nøklene til mitt nye kollegieværelse en god stund etter jeg hadde landet.

Jeg rant inn i Cafe Frida, hvor jeg tror jeg satt i to timer. Det var en ganske egen følelse å finne veien fra Banegårdspladsen rundt i Aarhus C og gå inn der – og å vite, at jeg ikke kom til å møte et eneste menneske jeg kjenner. Og at denne byen skulle være mitt hjem, i hvert fall for en periode.

Når man ikke kjenner noen overhodet i en by føles det nesten ut som at hele byen er din. Jeg opplever det nærmest som en skamløs tilstand. Vanligvis kan jeg ikke skrive på en cafe eller andre offentlige plasser, men her i Malmö har jeg nesten eksklusivt sittet og skrevet ute.

Jeg har skrevet i hele Malmös påsyn! Det er likemeget, for akkurat denne helgen er Malmö min egen by og ingen andres. Jeg er nok mest meg selv når jeg er helt alene.

Dessuten elsker jeg å snakke med vilt fremmede mennesker og å bli kjent med nye mennesker, og når man er alene er det mye enklere å snakke med fremmede. Man kommer naturlig i snakk med andre når man er én. Tidligere i dag var jeg alene på en cafe og eieren kom opp til meg for å snakke med meg mens jeg spiste gresk salat.

Eieren fortalte meg, at han var ensam. Jeg lurer på om det betyr alene, og ikke ensom på svensk, fordi jeg synes det er rart å opp til en fremmed og fortelle dem at man er ensom. Eller kanskje han ville fortelle meg, at han var ensom, kanskje jeg så litt ensom ut og han tenkte at vi kunne dele på hverandres ensomhet. Han viste meg instagrammen sin.

Han var tilsynelatende en verdenskjent sanger? Han ga meg en gratis kopp kaffe. Spurte tre ganger mens jeg satt og leste om jeg ville ha noe mer.

Tekst: Elida Marie Gravklev

Visuelt: Sine Maria Thy Klarlund Kjempff

Redaktør: Peter Bitsch Hjortshøj