‘Ruby Baby’: om begjær, daddy issues og det å fake en orgasme

Bok: Ruby Baby

Forfatter: April Alexandersdottir

Forlag og utgivelsesår: Forlaget Oktober, 2025

«Du vet at du ikke trenger å lage de lydene, ikke sant?» sa Jonas.

Jeg kvapp til, svarte uten å snu meg.

«Hvilke lyder?»

«Du vet hva jeg mener», sa han og slapp ut noen høye, lyse pornostønn.

Kokende vann velta fra hårfestet og ut i kinnene. Jeg kunne ikke snu meg, ble bare stående og romstere på måfå, som om det fantes noe livsviktig der inne i skapet.

Dette er et utdrag fra 21 år gamle April Alexandersdottirs debutroman «Ruby Baby», som nylig fikk plass på lista over mine bokfavoritter. Romanen har fått mye oppmerksomhet i norske medier denne høsten, og det er ikke uten grunn.

Ruby er 19 år, jobber på Kaffebrenneriet og har nettopp flyttet sammen med kjæresten Jonas til en leilighet i Oslo. Sammen skal de takle verden, voksenlivet og alt som følger med. De har spennende sex, spiser middag med vennepar, og er tilsynelatende lykkelige. Men under overflaten er det noe som skurrer.

Klik her og Støt SEIN

Med rått språk og levende beskrivelser skildrer forfatteren trangen til å bli sett. Av faren, av kjæresten, av den mannlige kollegaen, av menn som passerer på gata. 

«Ruby Baby» er en coming-of-age-roman om den unge kvinnens begjær etter sex, kjærlighet og bekreftelse. Den setter ord på «suget» i magen – følelsen av å ville noe – uten å helt vite hva.

Den moderne unge kvinnen 

«Lov meg at du aldri faker en orgasme, Ruby», sa moren til henne. Og den dagen Ruby gjør akkurat det, forråder hun ikke bare kjæresten Jonas, men også seg selv. Dette markerer starten på en rekke hendelser som slår sprekker i fasaden.

Ruby er på mange måter en dynamisk karakter, som trekkes mellom to parter. Hun vil være ettertraktet, et begjærsobjekt, men innerst inne vil hun egentlig bare bli sett og elsket. Hun lengter vekk, men kan ikke se for seg et liv uten Jonas. 

Ruby har en brennende kraft inni seg, som venter på å bli sluppet fri. Men hva vil hun, egentlig?

Karakteren er et portrett på den moderne unge kvinnen, som vokser opp i et seksualisert samfunn preget av kjønnsroller og pornoindustri. Et samfunn der kvinnekroppen i stor grad reduseres til en gjenstand for mannens begjær.

Ruby er imidlertid etter egen mening like mye et begjærssubjekt som hun er et begjærsobjekt – en referanse til Virginie Despentes’ «King Kong-teori» fra 2006. Selv skulle hun gjerne hatt to ulike kropper: en som hun kan ta vare på, og en som hun kan bruke opp hensynsløst.

«Med pikk og fitte i øynene»

Alexandersdottir virker å ha tatt inspirasjon fra Cecilie Løveids «Sug» fra 1979, en roman som direkte refereres til i fortellingen. I likhet med «Ruby Baby» handler denne om en kvinnes sug etter kjærlighet, fellesskap, og etter å forstå faren, som forsvant.

Foreldrenes skilsmisse spiller nemlig stor rolle i Rubys liv, og farens fraværelse i oppveksten blir til en rød tråd gjennom romanen. På sårt og ekte vis tematiserer romanen «daddy issues», bekreftelsesbehov og selvdestruktivitet.

Ruby møter blikkene til mennene som kommer på kaféen «med pikk og fitte i øynene» – som for øvrig er en av mine favorittbeskrivelser i boka. Hun vil at de skal ville ha henne, sette pris på henne, slik verken faren eller Jonas har gjort.

Til tross for at hun har en god mann som venter hjemme, prøver Ruby å finne det hun søker i blikket til en annen.

Must-read

«Ruby Baby» er definitivt en av denne høstens must-reads, og det er ingen tvil om at den traff midt i blinken for meg og andre unge voksne i Norge. Likevel er jeg helt sikker på at den treffer mye bredere enn dette også – på tvers av både aldersgrupper og landegrenser.

Tankene og replikkene er ekte, skamløse, og omtaler sex på en måte som fjerner all tabu rundt temaet. Nåtidshendelser, tankerekker og tilbakeblikk flettes sømløst sammen til en utforskning av Rubys dypeste indre, på en måte som av og til føles litt for nært egen virkelighet.

At romanen ender litt brått har kun etterlatt meg med en følelse av å ville ha mer. 

Alexandersdottir skriver på et så originalt og billedlig vis at jeg får lyst til å gjengi enhver beskrivelse og sammenligning. Men det skal jeg ikke gjøre. I stedet vil jeg oppfordre dere til å lese selv.

Tekst: Noa Cecilie Sæther
Visuelt: Sophie Giambona
Redaktør: Johanne Ringøen og Laura Rye Bislev