Vil du ikke angre den dagen du ligger med hodet i asfalten?

Det jeg er i gang med nå, er ikke å pusse min egen glorie, virke bedrevitende eller sette meg selv opp på en trone. Men jeg vil gjerne si at jeg er litt skuffet, og at jeg er litt bitter. Jeg er skuffet over samfunnet, over vennene mine og over alle jeg møter på sykkelstien.

Kanskje ikke alle, men alle som sykler uten sykkelhjelm.

Bare for å ha det sagt. Det er ikke sånn at jeg har syklet med sykkelhjelm hele livet. Jeg syklet med sykkelhjelm hele folkeskolen inntil jeg begynte i 7. klasse. Det var en uskreven regel på min folkeskole om at når man begynte i 7. klasse måtte man godt henge sykkelhjelmen på sykkelstyret, og være en av de “kule”.

Jeg kjempet for å være en av de kule, så derfor la jeg sykkelhjelmen på hylla, og lot den bli der i mange år. Jeg syklet til og med et halvt år på el-sykkel fram og tilbake til jobb hver dag uten hjelm. Når jeg tenker på det nå, får jeg det nesten dårlig.

Men det skulle visst ta mange år før jeg børstet støv av sykkelhjelmen og fant den fram igjen. Først og fremst fikk jeg en kjæreste som syklet med hjelm, og dermed følte jeg meg dum som ikke hadde hjelm på selv. Derfor kjøpte jeg meg hjelm, og har de siste 11 månedene syklet med hjelm for første gang på nesten 10 år. Nu ville jeg aldri turt å legge den på hyllen igjen.

Jeg kan merke at etter hvert som jeg skriver mer og mer om denne dumme sykkelhjelmen, begynner jeg å fremstå bedrevitende, og påtar meg en form for mor-rolle. Det gidder jeg ikke. Jeg hater jo den sykkelhjelmen like mye som alle andre. Men jeg hater den aller mest fordi jeg ganske ofte føler meg som den eneste som tar den på.

Og hvis jeg først skal ha den dumme hjelmen på, ja så syns jeg alle skal ha den på. Både fordi jeg føler meg dum alene, men også fordi jeg syns de jeg så sykler med framstår dumme som ikke har den på. Det er en lose-lose-situasjon.

Jeg undrer meg også over hvorfor det er mer normalt, i hvert fall i mitt miljø, å sykle uten hjelm. Er det fordi man ser litt flottere ut på sykkelstien? Er det fordi man er mer bange for hva andre tenker, enn konsekvensene av å havne i en sykkelulykke, eller i et sykkeluhell? Jeg tror ikke helt jeg forstår det. Er det sejt å leve farlig? Skal vi stoppe med sikkerhetsbelte i bil også?

Det er ikke bare frykten for å dø i en sykkelulykke som får meg til å ta hjelmen på. Jeg vet jo at det skjer veldig sjeldent hvis man tenker på hvor mange tusen mennesker som sykler til jobb og skole hver dag. Men det er også frykten for å bli skadet, frykten for å slå hodet og ligge inne med hjernerystelse i mange måneder, eller måtte leve med varige mén fordi man slo hodet i asfalten. Og jeg er ikke bare bange for meg selv, men også for alle vennene mine.

Noen ganger tenker jeg over hva som skal til før alle begynner å bruke hjelm. Skal man kjenne noen som har blitt alvorlig skadet før det går inn på en? Eller skal man selv styrte på sykkel før man forstår viktigheten? I så fall er jo det litt trist at det er det som skal til. Og den dagen man ligger der med hodet i asfalten vil man vel angre på at man ikke hadde tatt hjelmen på? Eller?

Da jeg begynte å sykle i København for et par år siden var det uaktuelt å bruke hjelm. Jeg argumenterte blant annet med at det var gode sykkelstier, at “ingen” brukte hjelm, og at pandehåret mitt ikke kunne klare å ha en hjelm på.

Det var heller ingen jeg kjente som brukte hjelm, og jeg ville blende inn i mengden og virke som en “ekte københavner”. Jeg vil dog si at jo flere jeg ser med hjelm, jo mer får jeg overbevist meg selv om at det er like mye “københavner” å sykle med hjelm, som uten. Om ikke mer.

Jeg vet at det sikkert er noen som tenker “du kan jo bare kjøpe en Høvding hvis du ikke føler deg sej på sykkelstien?”. Men ellers takk, jeg stoler ikke på Høvding.

Dessuten beskytter hjelmen mot både regn og blæst, så pandehåret mitt har aldri vært så flott som det er nå når jeg ankommer skolen og håret ikke har vært utsatt for motvind og regn.

Og med det sier sykkel-mor takk, og avslutter med å si “bruk hodet, bruk hjelm” som min far sa hele oppveksten. Man glemmer visst ikke sånne slagord.

Tekst: Johanne Ringøen

Illustrasjon: Anna Sander