Voksesmerter

Når jeg ligger i senga mi, har jeg vondt i stortærne og pekefingrene mine. I natt har jeg begynt å bille seg inn at det er fordi jeg prøver å vokse ut av meg selv. Men hvis man vil at livet skal skje kan man ikke gå rundt fanget i sitt eget hode – livet skjer der ute og ikke her inne.

Jeg prøver å sovne og føttene mine rister av rastløshet. Det kribler over dem, jeg vil legge noe tungt på dem. Jeg lurer på om det er fordi jeg drikker for mye kaffe, eller tenker for mye, jeg burde være mer aktiv og jeg skulle vært ute i kveld. Hvor skal jeg gå? Jeg har ingen steder å være. Jeg føler at jeg ikke har plass noe sted utenom i min seng. Tærne mine presser, jeg kan ikke holde dem i ro lenger. Et sted jeg går hver dag er butikken.

Jeg ligger for mye i min seng. Jeg kan ikke ta fri, jeg vender uansett alltid tilbake til min seng på et tidspunkt og det er nesten som et fengsel, men heller ikke et fengsel, for det er mitt valg å legge meg der hver gang. Etter hver forelesning, etter hver dusj og hver gang etter jeg har spist middag, legger jeg meg der. Jeg kan aldri kjede meg, alltid når jeg er i et venterom eller på trikken finner jeg en tanke eller en fantasi å underholde meg med. På grunn av dette kan jeg leve mitt liv i skygger og overleve på det.

Jeg bor i en kjellerleilighet i en middels stor by i Danmark. Jeg kom til Danmark for å gå på dansk højskole og ble fordi jeg fikk kjæreste. Vi bodde sammen hele sommeren etter vi var ferdige på højskolen, men slo opp en uke etter vi startet på våre studier.

Jeg flyttet ut, han ble boende i to-roms leiligheten. Da vi bodde der sammen sov de sammen på en stor madrass midt på gulvet hele sommeren. Vi bodde på øverste etasje, varme stiger, vi brant gjennom forholdet. Det var hvert fall mye svette. Jeg dro tilbake til leiligheten for å hente noen ting i september, jeg fant ham og en annen jente i sofaen. Han hadde fått stor seng på soveværelset.

Jeg bor på ni kvadrat i en kjeller. Det er ved havet, vinden er sterk i Danmark, jeg kjenner det hver dag. Jeg deler kjøkken og bad med noen andre studenter. I går la jeg merke til noe underlig. Jeg var alene på kjøkkenet – jeg liker å sitte der midt på dagen imens de andre jeg bor med er på skolen eller på biblioteket.

Jeg studerer pyskologi, og i går satt jeg og skrev på en oppgave. Men jeg ble revet bort av sin tekst av en tanke – eller man kan kalle det en drøm, en man har når man er våken. En sånn man kan ha når man er våken, dog drømmer man seg helt bort. En våken drøm er det som kommer til oss midt på dagen på kjøkkenet over vår tredje kopp kaffe. Våkne drømmer stjeler leppene mine og jeg hvisker for meg selv. Leppene og tankene er i drømmen selv om kroppen min er på jorden – hånden min holder rundt kaffekoppen og kjenner varmen. I går gled jeg inn i sånn drøm…

Jeg kan huske at jeg tenkte på hva som ville skje hvis jeg møtte min eks-kjæreste på en bar, hva vi kunne sagt til hverandre. Hva hadde jeg å si til ham? Jeg så for meg at vi kranglet, jeg beskyldte ham for å ha vært utro, han sa han hadde vært det. Ansiktet mitt krøllet seg sammen til et grin. Jeg var sint

. Jeg hadde visst det lenge, jeg hadde fornemmet det og nå kom sannheten ut, jeg fik endelig sjansen til å vise ham at jeg var sint på han. Tilbake på kjøkkenet merket jeg at jeg hadde reist seg og min kropp hadde spilt det ut, som en skuespiller.

Når jeg tenker på dette, er klokken mye. Jeg ligger i min seng og jeg vet at i natt som hver natt vil jeg forestille meg at en mann ligger i sengen min og har armene rundt meg og hvis jeg fokuserer nok kan jeg nesten kjenne varmen fra det. Men hvis jeg legger merke til at jeg kjenner den fiktive varmen, vil også hele drømmen gå i oppløsning.

Jeg blir bevisst om at det ikke er noe annet enn dynen som gir varme, at kjelleren er kald. Om litt vil tærne mine begynne å krible, pekefingrene mine også. Jeg kommer til å lure på hvorfor pekefingeren er kortere enn langefingeren, at det må være noe galt med mine fingre, jeg er unormal. Alle andre har også sånne fingre, kanskje det er noe galt med oss alle.

Jeg har hatt besøk i kjelleren min en gang. Det var en mann som hadde stått ved siden av meg ved baren når jeg skulle bestille øl klokken ett om natten. Jeg var ute med klassen, vi hadde levert en eksamen dagen før. Det var november. November er den verste måneden. Håpet fra sommeren og semesterstart er borte, og eksamen, jul og kalde januar ligger foran meg i all dets håpløshet. Men den novemberkvelden var ikke alt håpløst. Det var bare kaldt.

Han sto ved siden av meg i baren, og vi fikk øyekontakt. Hans øyne var fulle av fascinasjon og spenning. Han var eldre enn meg, nærmere 30 enn 25 og hadde mørkebrunt skjegg. Han var rimelig høy og tynn – mye muskler var det ikke. Det var umiddelbart tydelig fra han stelte seg ved siden av meg, at han ville snakke med meg – det ble deretter umiddelbart tydelig at vi likte hverandre veldig godt. Jeg spurte han om han hadde haft en god aften og han svarte at den var bedre nå som jeg var der.

Vi snakket sammen, ikke lenge. Det er så mye annet man kan gjøre enn å snakke noen ganger.

“Hvorfor kan du så godt lide mig?” spurte jeg på gebrokkent dansk.

Han tok et stykke av mitt røde hår mellom sine fingre og sa,

“Det er nok farven på dit hår.”

Da han ble med meg hjem, begynte vi med å kline på kjøkkenbenken, vi lå i den trange sengen min, på et tidspunkt slikka han meg over ansiktet. Jeg tryglet ham om å bli, han ville gå når han var ferdig. Jeg ville slippe å ligge alene på natten denne ene gangen, la armene være virkelig denne natten før jeg skulle gå inn i en ny dvale. Jeg la små kyss på halsen hans. Han ble. På morgenen sa vi farvel og klemte.

“Vi ses,” sa han og jeg visste ikke om det var et uhell fra hans side eller hans forsøk på å si at han ville se meg igjen.

En del av meg ville se ham igjen, men jeg visste at jeg uansett ville møte ham i drømmene mine, og da var det ikke så farlig allikevel.

“Gør vi ikk?” spurte han videre, jeg lo litt og ristet på hodet, som om han var tullete – som om det var et uhell at han sa det. Han gikk ut døra.

Tekst: Elida Marie Gravklev
Visuelt: Albert Bjerregaard Poulsen
Redaktør: Emma Johanne Holmen Christensen