Har du lyst til en kopp te?

En mai-natt for tre år siden lærte jeg at det ikke er en selvfølge at man alltid selv er eier, og selv bestemmer over egen kropp. Det er visst uklart, for noen, hvordan man kan tolke de tre bokstaver som tilsammen danner et ord jeg personlig syns er ganske tydelig. Jeg så en gang en video som demonstrerte hvordan man kan formidle det samme ordet, bare på forskjellige måter.

“Vil du ha en kopp te?” var spørsmålet de tok utgangspunkt i.

Det er et spørsmål man kan gi mange forskjellige svar på, men du er nok ikke i tvil om du vil servere te eller ikke etter at personen har svart. Og hvis du er i tvil, spør du nok en gang til.

“Kanskje senere”, “Ikke akkurat nå”, “Jeg er ikke så glad i te egentlig”, “Nei takk”, “Jeg liker det ikke, men vil gjerne smake” er eksempler på svar man kan gi hvis man ikke har så lyst til å drikke te akkurat nå. “Ja takk” er et tydelig svar på at man gjerne vil ha en kopp te.

Hvis man ikke svarer, serverer man ikke te, og hvis man har sagt ja, men ikke drikker den, er det nok ikke sikkert man vil ha te likevel? Og man ville vel heller aldri skjenket te til en person og bedt dem drikke den, uten å spørre først?

“Kun min kropp” er tre små dikt som handler om å ha eierskap til egen kropp. Det handler om å bestemme selv, og at kroppen kan bli stjålet. Stjålet av noe, eller noen. Det handler om at man vil ha kroppen tilbake, og at den er hva den er. At det er kun min kropp.

jeg ble revet i stykker

i en million

mikroskopiske

biter

ble til et evighetsprosjekt

fant etterhvert superlim

limte de små bitene

og ble nesten den samme igjen

jeg deler kroppen min opp

og gir deg en liten bit

av meg selv

så kan du vente og se

om du får flere biter

og kan sette meg sammen til et helt menneske

jeg er usikker på om du klarer

om du har tålmodighet

Hvis jeg skal låne ut en del av kroppen min, eller hele kroppen min for så vidt, skal det være med en form for kontrakt jeg skriver under på. En kontrakt som er klar og tydelig, uten liten skrift og små bokstaver. En kontrakt på et språk alle forstår, som er umulig å misforstå. En kontrakt som er kort, som ikke tar lang tid å lese og som er lett å huske. En kontrakt man ikke behøver å ha med seg, men som man bare kan utenat, som alle kjenner til.

Tekst: Johanne Ringøen

Visuelt: Frida Bjerregaard Poulsen