Min første måned i Århus

Hvorfor går det nesten ingen kollektiv transport fra Aarhus flyplass til sentrum?

Det spurte jeg meg selv en gang i midten av august, da jeg flyttet fra Oslo til Aarhus, som visstnok skulle være Danmarks nest største by. 

Jeg sto i utgangen med en koffert i hver hånd da jeg innså at det faktisk går én buss fra flyplassen og inn til Aarhus sentrum. Men bussen drar så fort flyet lander, så du må ikke finne på å gå på toalettet på vei ut av flyplassen, slik jeg gjorde.

Aarhus flyplass minner for øvrig om et forlatt kjøpesenter – helt lydløs, bortsett fra den svake dunkingen av musikk på høyttaleren. Jeg følte at jeg var blitt sluppet løs i en episode av Stranger Things sesong 3 – du vet, den på kjøpesenteret – og at edderkoppmonsteret ventet på meg like rundt hjørnet. 

Utenfor flyplassen er det også tomt – helt stille, og ingen mennesker så langt øyet kan se. Hadde jeg kommet til verdens ende?

I omtrent to uker var jeg overbevist om at Aarhus var den stilleste byen jeg noensinne hadde vært i. Forlatt av menneskeheten. Første dagen jeg forlot huset, gikk jeg i 30 minutter før jeg fant noe som kunne ligne på det bylivet jeg hadde sett for meg. 

Men så ankom studentene omsider byen.

Verdens lykkeligste by

Hele sommeren har mitt mest brukte small talk-emne vært at jeg skal på utveksling til Aarhus. Og responsen kunne ikke vært tydeligere: «det er en kjempefin studentby» og «der har jeg studert før» var svarene jeg fikk tilbake.

Ryktene stemmer: Aarhus er en studentby. Og det er kanskje ikke så overraskende når det holdes gratis arrangementer hver eneste uke. Festuke, K7-uke, studentfest, fredagsbar og gratis konserter – det er ikke grenser for hva man kan finne på her i byen. 

Ikke rart at Aarhus visstnok skal være verdens lykkeligste by. Hva gjør vel studenter gladere enn gratis kultur og underholdning? For ikke å snakke om hvor billig alkoholen er her. Selv med den svake norske kronen, har jeg brukt betydelig mindre penger på øl siden jeg kom hit.

Så vidt jeg forstår det, er favorittaktiviteten deres å ta en pils eller kaffe sammen med venner i parken, på bar, et gatehjørne eller en kafé, og bli sittende der til dere blir kastet ut. Eller til det begynner å regne.

Jeg tror at nordmenn har mye å lære av den danske drikkekulturen. Bare se hvor livlig det er ute på byen allerede klokken seks på kvelden. Dere sitter ikke inne på vors til langt på natt, for å unngå å betale 150 kroner for en halvliter på byen. I stedet samles dere alle sammen på bar til «to for én»-karafler med øl, latter og god stemning. Det hadde vært noe, det.

Flip-flops og overgangsfelt

Det ryktes at dansker ikke er så interesserte i å bli kjent med internasjonale studenter. Jeg overhørte noen snakke om at dere verken hilser eller smiler tilbake når man passerer dere på gata eller i studentboligene. 

Som skandinaver tar jeg nok deres side i denne saken, men likevel må jeg innrømme at jeg som internasjonal student har kjent på et utenforskap. Ikke nok med at de færreste forstår norsk så godt – og jeg dansk forsåvidt – vil mange helst slippe å snakke engelsk.

For meg er det faktisk en prinsippsak å snakke norsk med alle dansker jeg møter. Vi var jo tross alt under samme konge på et tidspunkt – vi baserte det ene skriftspråket vårt på dansk – og dere forstår fremdeles ikke hva jeg sier?

Kanskje bunner dette misnøyet mitt med å være utenfor fellesskapet i at jeg gjerne skulle vært innfødt aarhusianer selv. Dere er så uanstrengt kule, alle sammen. Den avslappede tilnærmingen til livet personifiseres i flip-flopsene dere slenger på når det regner ute, eller når dere drar på byen om kvelden. Dere har ikke dårlig tid, og det synes.

Bortsett fra når dere krysser gata på grønn mann og har omtrent fem sekunder på å løpe over. Jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg bare har kommet over halve gata før det blir rødt igjen. Kanskje det kommer av det uuttalte hierarkiet som preger Aarhus, der syklisten rangerer høyere enn fotgjengeren?

Klik her og Støt SEIN

Men utenom overgangsfeltene har dere veldig god tid. Så god tid at dere ofte går tur med syklene deres i stedet for å sykle dem – slik man går tur med hunden sin i andre byer. Men sykkel skal man likevel ha. I Norge blir vi født med ski på beina, og i Danmark blir dere født med rumpa plantet i sykkelsetet.

Avslappet tillit

Jeg har også merket meg hvor mye dere stoler på hverandre – kanskje enda et tegn på hvor avslappet dere er. Tillitsbodene, med brukte klær, sko og annet tilbehør, pryder ethvert gatehjørne, kun med en hyggelig oppfordring til å betale via Mobile Pay.  

Det er noe veldig fint med denne tillitserklæringen. Fellesskapsfølelsen er sterkere her, på et vis. 

Kanskje aarhusianere lever mer i nuet, sammen med hverandre. Dere deler på klær, og dyrker kulturen, slik at den er tilgjengelig for alle. Dere samles i gatene, og på barer i helgene, i stedet for å sitte hjemme på hvert deres vors. Ikke nok med det, har dere funnet en felles kjærlighet for sykkelen, som bringer dere ned på jorda, inn i øyeblikket.

Kanskje vi nordmenn har noe å lære av dere?

Tekst: Noa Cecilie Sæther

Redaktør: Johanne Ringøen

Visuelt Sophie Giambona