«Small Boat»: om ansvar, selviskhet og lavterskel bokklubb

«I didn’t ask you to leave, I said. It was your idea, and if you didn’t want to get your feet wet, love, you shouldn’t have embarked. (…) I get it that you’re frightened, and you want me to save you and you’re impatient. You’re counting on me. But I didn’t ask you for any of that.”

Slik starter romanen «Small Boat» av den franske filosofen Vincent Delecroix, som ble kortlistet for The International Booker Prize i 2025, og var popstjernen Dua Lipas bokvalg for Service95 sin bokklubb. Begge deler er gode argumenter for å lese boka, etter min mening.

Nå som det blir mørkere og studiene er i gang, har vennene mine og jeg startet vår egen bokklubb, og «Small Boat» var først ut på lista. Ikke bare har romanen fått meg til å tenke. Også mitt første møte med bokklubb ga mersmak.

Å snakke fritt med vennene mine om en hovedperson med diskutabel moral åpnet for flere perspektiver, men skapte også rom for å forstå hvorfor hun har blitt sånn. Bokklubben var trygge rammer for å spille djevelens advokat, og utfordre den umiddelbare moralske forsømmelsen av hovedpersonen.

«You won’t be saved»

«Small Boat» er en tredelt roman basert på en ekte hendelse i november 2021, da en flyktningbåt kantret på vei fra Frankrike til England. 27 av 29 mennesker døde i ulykken. 

Til tross for titalls nødanrop fra migrantene, kom ingen til deres redning før det var for sent. Det franske redningsselskapet mente at båten var kommet over på engelsk side, og derfor ikke lenger deres ansvar.

Romanen følger en upålitelig forteller, kvinnen som mottok telefonene på fransk side, som anklages for å ha sviktet plikten sin. Det er hovedsakelig kommentaren hennes til migrantene «You won’t be saved» som vekker oppsikt.

Størsteparten av romanen følger kvinnens tanker i møte med politibetjenten, hvor det er tydelig at hun ikke føler anger: «One thing’s for sure, I’m not the one holding the broom, sweeping them across the earth’s surface and throwing them in the rubbish bin of the Channel. In short you could ask: Who’s asking them to leave? Not me, that’s for sure».

Refleksjoner om samfunnet

Det er vanskelig å ha medfølelse for hovedpersonen. Kvinnen nekter å ta på seg ansvar og skyld – i hvert fall mer enn noen andre involverte. Hun er kald og frakoblet i møte med mennesker i nød, og skylder på migrantene for at de satte seg selv i situasjonen.

Kvinnen legger derimot også ansvaret på kreftene som ligger bak – migrasjonspolitikk, krig, sult og menneskehandel.

Tankerekkene hennes bidrar etter hvert til interessante refleksjoner om dagens samfunn: «In the end, whether they drowned or not didn’t matter; what mattered were my words. What mattered was not that they were saved; it was that I should be saved, and the whole world with me, through these words”.

Menneskets selviskhet

«Small Boat» er en kort, men gripende roman som får deg til å gruble. Det er en moralsk fortelling om vår tid, som blant annet stiller spørsmål ved hvem som bør holdes ansvarlig i samfunnets kriser.

Romanen er ukomfortabel slik en god bok skal være. Det er en fortelling om menneskets selviskhet, peking av fingre, tilskuereffekten og en utforskning av samfunnets desensitivisering til det vi leser om i nyhetene hver eneste dag. 

Gjennom hovedpersonens fraskrevne forhold til virkeligheten, tvinger forfatteren leseren til å vende innover, og revurdere sine egne holdninger.

Romanen er derimot ikke perfekt, og er til tider repeterende. Men kanskje dette bare er et resultat av hovedpersonens indre monolog.

En hevnakt

I en stue på Tøyen i Oslo sitter vennene mine og jeg og snakker om det vi sitter igjen med etter «Small Boat».

For hvem er egentlig skurken i romanen? Åpenbart hovedpersonen, mener én. Spørsmålet åpner likevel for en diskusjon om hvordan vi selv hadde håndtert jobben i redningsselskapet. Kanskje man må stenge ut følelsene sine for å evne å stå i det?

Det er likevel bred enighet i rommet om at hovedpersonen gjorde en grov feil, og at hun gjorde det med vilje. Noen foreslår at hun var så såret etter ekteskapsbruddet at hun lot det gå utover andre: 

«Who came to my aid? When Eric left, when I had to ask him to leave and in the end he actually did, and I found myself alone with my daughter, and I couldn’t manage all alone with my little girl and I was going under, who came to my aid, who tried to save me? No one».

En hyllest til bokklubber

Vanligvis forsvinner følelsene og tankene fra boka jeg har lest etter et par dager. Bokklubben har derimot åpnet for videre refleksjoner i etterkant.

Jeg noterte meg viktige sitater mens jeg leste, reflekterte underveis og tenkte over spørsmål vi kunne drøfte sammen senere. I etterkant sitter jeg igjen med en dypere forståelse av en bok enn jeg har gjort på lenge.

Ikke minst er bokklubb en lavterskel måte å sørge for at man leser minst en bok i måneden. Derfor mener jeg at de som liker å lese, men som sliter med motivasjonen i studietiden, bør gjøre som oss. Samle en gruppe venner, eller meld dere inn i en bokklubb på sosiale medier. Kanskje er «Small Boat» deres neste lesning?

Tekst: Noa Cecilie Sæther 
Redaktør: Laura Rye Bislev